Jorden husker...

Jorden husket. Hun tok meg tilbake så ømt. La sine røtter rundt. Blader og frø fra lommene hennes ble strødd over meg. Som et teppe. Der kunne jeg spire, der kunne jeg gro. Jeg sov som aldri før, sengen var av jord og stein. All visdom, alle minner fra jorden. Ingenting mellom hun, meg og lyset fra stjernene. De blinket. 


Drømmer. De flyr mellom trærne, de hvisker som vinden. Det er som tiden ikke eksisterer lenger. Sjelen har ingen fortid eller fremtid, den er kun akkurat nå. Hele natten jeg vugges i varme armer, jeg kjenner pusten hennes og en urstemme synger uten ord. Det er kjent. Jeg døser og føler meg som et barn igjen. Et barn som er hjemme. Jeg hører hvordan alt liv puster rundt meg. Hvert insekt, hver levende skapning. Der er vi forbundet. Der er vi en. Det finnes ingen jeg. Det er oss nå. 


Jorden er nå en kvinneskikkelse som snakker sitt språk. Hun er ikke bare den runde kloden som vi er lært til å se. Hun er levende, varm og språket er kjærlighet. Jeg er varm. Natten er kjølig, men jeg kjenner ikke. Hun gir meg alt. Jeg har nå blitt forandret. En visdom vugget i meg som blir med videre da jeg jeg tar tak i livet og den nye dagen. På nytt puster jeg og jeg kjenner hvordan min kreative spire våkner opp. Jeg takker så dypt inne i meg og jeg vet at hun mottar. 

Vi er fra nå av sammen - alltid.


Skrevet av V.V.L. 4 OKT. 2018